Er dette slutten for PFAS i emballasje?

Det er ikke sikkert du kjenner begrepet PFAS, men du har sannsynligvis vært i kontakt med dem. PFAS er en forkortelse for per- og polyfluorerte alkylsubstanser, en stor gruppe kjemikalier som brukes til å gjøre produkter motstandsdyktige mot vann, olje og fett.

Disse egenskapene har gjort dem spesielt nyttige i matemballasje, der de hjelper papir og kartong med å tåle fet eller våt mat. Problemet er at mange PFAS er svært persistente i miljøet, noe som har gitt dem kallenavnet «evighetskjemikalier». Nå er nye begrensninger i ferd med å endre fremtiden for PFAS i emballasje, samtidig som forskere og produsenter leter etter tryggere måter å gi papir de samme nyttige beskyttende egenskapene på.

Papir er naturlig absorberende, noe som vanligvis er en av dets styrker, men i matemballasje kan dette bli et problem. En papirboks eller et matpapir for takeaway må holde på innholdet uten å bli mettet av olje, fett eller fuktighet. PFAS har historisk blitt brukt til å skape en barriere mellom maten og papiret, slik at fiberbasert emballasje kan motstå stoffer som ellers ville trengt inn i den. Effektiviteten er én av grunnene til at PFAS har blitt brukt i matemballasje av papir og kartong i flere tiår.

Spørsmålet er hva som skjer med PFAS etter at de har gjort jobben sin. Mange er svært persistente, noe som betyr at de ikke brytes lett ned i miljøet. Enkelte PFAS kan også bli værende i menneskekroppen hvis de inntas, og visse stoffer i gruppen har blitt knyttet til helseproblemer. PFAS er en stor og variert gruppe, så kjemikaliene oppfører seg ikke likt. Likevel har persistensen og den utbredte forekomsten ført til at myndighetene undersøker mye grundigere hvor de brukes, og hvordan eksponeringen kan reduseres.

Denne granskingen har nå også nådd matemballasje i Europa. Den 12^. august 2026 trådte nye krav i kraft i henhold til Den europeiske unions forordning om emballasje og emballasjeavfall (PPWR). Det betyr at matemballasje som bringes i omsetning på EU-markedet, må overholde angitte grenseverdier for PFAS. Reglene omfatter ulike konsentrasjoner av PFAS, inkludert grenseverdier for enkeltstoffer og for PFAS totalt. Emballasje som allerede var brakt i omsetning før 12^. august, kan fortsatt være på markedet, men ny matemballasje som bringes i omsetning på EU-markedet etter denne datoen, må oppfylle kravene.

Disse EU-reglene er del av en langt bredere innsats for å redusere bruken og utslippene av disse kjemikaliene, og et separat forslag som omfatter PFAS mer generelt, er fortsatt til behandling.

I februar 2026 publiserte den britiske regjeringen sin første PFAS Plan, som beskriver hvordan den har til hensikt å forstå hvor PFAS kommer fra, hvordan de beveger seg gjennom miljøet, og hvordan vedvarende eksponering kan reduseres. Planen omfatter spesifikt testing av matemballasje, som poser til mikrobølgepopcorn og pizzabokser, for å bidra til å identifisere hvor PFAS finnes og gi grunnlag for fremtidige tiltak.

For emballasjeprodusenter er utfordringen ganske enkel å beskrive: Hvis PFAS ikke lenger kan brukes, hva kan erstatte dem?

PFAS-fri papiremballasje blir stadig viktigere. Forskere undersøker belegg og behandlinger som kan gi papir motstandsdyktighet mot fett og fuktighet uten bruk av fluorerte kjemikalier. Dette omfatter materialer basert på stivelse, cellulose, proteiner, kitosan og alginater, i tillegg til andre biobaserte belegg og barriereteknologier.

I stedet for å endre selve papiret slik at det avviser olje og vann, kan et svært tynt beskyttende lag påføres overflaten. Utfordringen er å få dette laget til å fungere godt nok for matemballasje i praksis, samtidig som materialet er praktisk å produsere og helst kan gjenvinnes eller komposteres.

PFAS-fri betyr ikke automatisk bærekraftig. Å erstatte PFAS med et annet belegg er ikke i seg selv noen garanti for at emballasjen får lavere miljøpåvirkning. Forskning på alternativer til PFAS undersøker derfor langt mer enn om et materiale kan holde fett ute. Den vurderer også matsikkerhet, ytelse, kostnader og gjenvinnbarhet.

Det er derfor biobaserte materialer vekker så stor interesse. Nyere forskning har undersøkt plantebaserte polysakkarider, proteiner og vokser som mulige komponenter i bærekraftig matemballasje, sammen med cellulosebaserte materialer og andre fornybare ressurser. Disse tilnærmingene kan gjøre det mulig for papiremballasje å beholde sin nyttige fiberbase, samtidig som den får barriereegenskapene som trengs for moderne matprodukter. Forskere understreker imidlertid også at det fortsatt finnes utfordringer knyttet til ytelse, kostnader og produksjon av disse materialene i stor skala.

Overgangen bort fra PFAS handler ikke bare om å finne en kjemisk erstatning. Den oppmuntrer til en ny vurdering av hvordan matemballasje av papir utformes i utgangspunktet. I stedet for å basere seg på svært persistente stoffer for å endre papirets egenskaper, undersøker produsenter og forskere hvordan fiber, belegg og barriereteknologier kan fungere sammen.

Det finnes heller ingen enkeltløsning som fungerer for alle typer matemballasje. Et papirkaffebeger, en pizzaboks og et bakeripapir må tåle ulike kombinasjoner av varme, fuktighet og fett. Men den raske utviklingen av PFAS-fri emballasje tyder på at bransjen allerede beveger seg mot et bredere utvalg av alternativer.

EUs nye regler markerer et viktig punkt i denne overgangen. Når PFAS-begrensningene for matemballasje nå er trådt i kraft, handler presset for å utvikle effektive alternativer ikke lenger bare om å forberede seg på fremtidig lovgivning, men om en umiddelbar emballasjeutfordring som må håndteres.