Papirets hjemsøkte historie

Forbudte bøker

Papir har lenge båret på hemmeligheter om farlig kunnskap. I middelalderens Europa gikk det hviskende rykter om «svarte bøker», også kjent som grimoires. Disse tekstene oppsto i en tid da Den romersk-katolske kirken dominerte det vestlige samfunnet, og de tidlige grimoirene gjenspeilte ofte spenningene rundt Kirkens syn på det overnaturlige. De påkalte vanligvis ånder som Kirken betraktet som onde, og ble ofte stemplet som svart magi.

Spøkelsesaktig korrespondanse

I viktoriatiden ble sørgebrevpapir, kjennetegnet av svarte kanter, brukt til å kommunisere at en man var glad i, hadde gått bort. Dette var en del av mer omfattende sørgeskikker, som også omfattet bruk av bestemte klær og minnegudstjenester. Slikt brevpapir bar iblant på forestillingen om spøkelsesaktig kommunikasjon mellom levende og døde.

Ritualer for de døde

I kinesiske tradisjoner, særlig under spøkelsesfestivalen, brennes papirgaver fordi man tror at de skal forsørge de avdøde i etterlivet. Den vanligste gaven er joss-papir, også kjent som helvetespenger på folkemunne. Tanken bak denne rituelle gaven er at åndene ikke skal måtte lide økonomisk nød.

Hjemsøkte biblioteker

Papirets forbindelse til det overnaturlige strekker seg også til biblioteker. Felbrigg Hall i Norfolk var hjemmet til William Windham III, en lidenskapelig bokelsker. I 1809 ble han alvorlig skadet da han reddet bøker ut av en biblioteksbrann hos en venn i London, og døde kort tid etter. Ifølge legenden hjemsøker gjenferdet hans fortsatt biblioteket på Felbrigg, på jakt etter bøkene han aldri rakk å lese.

På samme måte sies biblioteket ved Combermere Abbey nær Cheshire å være hjemsøkt av Lord Combermere, som døde i 1891. De ansatte rapporterte at de hadde sett ham, og entusiaster innen det paranormale dokumenterte til og med aktiviteten med fotografering med lang eksponeringstid.